De – et lite ord med stor innflytelse

De aller minste ordene, de vi nesten ikke vet at vi bruker, kan også ha stor innflytelse på hvordan vi betrakter verden. Pronomenet de er et slikt ord. Det er liksom så lite og ubetydelig, men jeg tenker at det likevel har innflytelse på hvordan vi betrakter den verden og det fellesskapet vi lever i.

Ordet de brukes mye mer enn nødvendig, og når det brukes slik, skaper det unødvendige skiller mellom oss mennesker. En annen følge av ureflektert bruk av dette lille ordet, er at en bestemt gruppe mennesker ofte blir sett på som en større og mer homogen enhet enn det som er tilfelle. I innflytelse per bokstav er de en suveren vinner.

Et eksempel er fra en setting jeg som prest kjenner godt, nemlig gudstjenesten en vanlig søndag.
Under gudstjenesten blir det nesten alltid bedt for de syke og sørgende. «Trøst de syke og sørgende», sier presten på vegne av alle som har kommet til kirken denne dagen.
Som om syke og sørgende er noen helt andre enn dem som har kommet seg til kirken akkurat denne dagen. Det er ikke noen syke og sørgende hos oss, nei. De er et annet sted, de er en annen gruppe mennesker, noen andre enn oss, noen som vi friske, ikke-sørgende gudstjenestedeltakere skal huske på, eller be Gud om å huske på. Men selvfølgelig finnes det syke og sørgende også i kirken.

De homofile er en annen slik gruppe som er helt annerledes enn oss i majoriteten. Når homofile omtales i media, er det så godt som alltid med det lille de foran. For meg får det homofile til å framstå som en helt ensartet gruppe, der alle er like, og ingen har individuelle behov eller egne meninger. De homofile er slik og slik, og de er veldig forskjellige fra oss.

De funksjonshemmede er et annet eksempel. «Vi må legge til rette for de funksjonshemmede…». Hvem er vi som skal gjøre dette? Og hvem er de som skal nye godt av tilretteleggingen? Dette kan oppleves som en bestemt, ressurssterk gruppe skal hjelpe en bestemt annen, hjelpetrengende gruppe. Vi og de blir to helt ulike grupper uten noe som helst felles.

NRK har begynt å vise en produksjon som vil vise en annen måte å tenke på. I serien «Ingen grenser» skal elleve deltakere med ulike begrensninger og hjelpebehov forsere 500 kilometer villmark på 30 dager.

Som mange andre, har jeg sett første episode. Jeg var spent på dette prosjektet, og trodde at rullestolene ville by på de største problemene ute i villmarka, og så viste det seg at stolene også var til god hjelp for mange av deltakerne som til vanlig ikke trenger stol. Det jeg trodde var kun et hinder, viste seg også å være et godt hjelpemiddel. Seriens første episode bød også på en tydelig illustrasjon av to ting.
For det første trenger alle hjelp, og for det andre kan alle yte hjelp. Her finnes ikke noen motsetning mellom vi og de. Her finnes bare vi og hverandre. Vi hjelper og støtter hverandre. Ellers vil det ikke fungere. Jeg er spent på hvordan det går med deltakerne i denne ekspedisjonen.

Som på ekspedisjon, så også i ethvert annet menneskelig fellesskap. Noen trenger mer hjelp enn andre for å få hverdagen til å fungere godt.
Noen tilhører en eller annen minoritetsgruppe som vi alle vil være beriket av å synliggjøre i vårt språk og i vårt samfunn. Noen har behov for bistand eller synliggjøring i bestemte faser av livet.
Men vi trenger ikke snakke om vi og de andre for at mangfoldet i vår menneskehet skal bli synlig for oss. Når vi snakker om funksjonshemmede, kan vi si akkurat det, eller kanskje enda bedre folk med funksjonshemming.

Vi kan oftere si eldre, istedenfor de eldre. Vi kan si homofile istedenfor de homofile, syke istedenfor de syke. Vi kan prøve å snakke slik at språket vårt gjør det tydeligere at vi er ett grunnleggende felleskap, selv om vi er forskjellige. Ordet de setter unødvendige grenser mellom oss når det brukes på en ureflektert måte.

Vi er forskjellige. Og vi trenger hverandre.

Hva kan dette ha å si for oss som arbeider ved St. Olavs hospital? Vi møter i større eller mindre grad både homofile, funksjonshemmede, sørgende og syke.
Samtidig som vi i større eller mindre grad er homofile, funksjonshemmede, sørgende og syke.

Har du innspill til denne bloggen? Send en epost til blogger Ane Kristin Koller Sundnes.

Les flere blogginnlegg fra Sundnes:
«Hvor lenge slårt et hjerte?»

Publisert torsdag 11. mars 2010 klokken 08.23.