Når et barn dør

– Det at små barn dør, det blir jeg aldri vant til. Det er like ille og jeg blir like berørt hver gang. Spesielt de tilfellene der vi kommer tett på familiene er tunge. Da er det helt umulig å legge fra seg opplevelsene når man går hjem fra jobb, sier intensivsykepleier Unni Løvstrand ved Nyfødt intensiv.

Noen ganger går det galt
Vi sitter på et møterom sammen med intensivsykepleier Unni Løvstrand, NDCAP-observatør Tone Alsvik og barnesykepleier Tine Halvas-Svendsen. Alle erfarne ansatte ved Nyfødt intensiv.

Vi har akkurat gått gjennom hele avdelingen. Vi har akkurat sett inn på intensivrommet der det står flere kuvøser med barn til behandling. Vi har akkurat sett hvordan intensivbehandling foregår på de aller minste. Vi har akkurat sett foreldre rusle rundt i korridorene. Kanskje er de veldig bekymret. Eller kanskje er de både lettet og spent. Situasjonen til barna som ligger på avdelingen er vidt forskjellige, det gjelder også for foreldre og pårørende.

Nyfødt intensiv har 21 sengeplasser for premature og syke nyfødte barn. Til sammen har de i underkant av 500 innleggelser i året, og mellom sju og ti av disse dør på avdelingen.
– En fødsel og det å bli foreldre er noe av det største som kan skje. Det å miste barnet sitt er kanskje det tyngste et foreldrepar kan oppleve. Målet vårt er at opplevelsen for foreldrene skal bli så god som mulig. En av våre viktigste oppgaver er at dødsfallet skjer med respekt og verdighet, sier Tine Halvas-Svendsen.

I 2008 døde 310 barn under 18 år i Norge, 160 av disse rakk ikke å oppleve sin første bursdag. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at dødsfall blant barn under et år, har gått ned fra et årssnitt på over 1000 på 1960-tallet til et snitt på 193 fra 2001 til 2005.
Blant barn og ungdom mellom et år og 17 år, var ulykker årsaken til en tredjedel av dødsfallene, mens 20 prosent av dødsfallene skyldtes kreft.

– Det er en balansekunst
Et par etasjer opp i Kvinne-barn-senteret møter vi spesialsykepleierne Ann Karin Mosand og Line Rapp Simonsen. De ansatte ved Barn 4 tar i mot pasienter opp til 18 år, pasienter som er rammet av ulike typer kreft- og blodsykdommer. Selv om pasientgrunnlaget og bakgrunnen for pasientene er annerledes enn ved Nyfødt intensiv, er mye av jobben og pleien den samme. Og heller ikke på Barn 4 klarer de ansatte å venne til seg at deres unge pasienter dør.
– Det er klart det påvirker oss som jobber her på avdelingen når vi mister pasienter. Det er ikke naturlig når et barn dør. Vi må likevel være forsiktig så det ikke påvirker oss for mye, da klarer vi ikke å gjøre en god jobb, sier Ann Karin Mosand.
– Mange av barna som behandles hos oss, er på avdelingen over lengre perioder. Vi blir kjent med både dem, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Det gjør jo at vi påvirkes mer når noen dør, fortsetter Mosand.
– Det er en balansekunst i forhold til hvor mye man kan involvere seg. Det hender ofte at det blir en del tårer når noen dør, legger kollega Line Rapp Simonsen til.
– Men det er naturligvis veldig viktig å ikke ta sorgen for mye inn over seg, det blir tungt. Derfor er det viktig med en profesjonell tilnærming. Det var mye vanskeligere de første årene i jobben, hvor man setter egne grenser kommer med erfaring.

Meningsfylt hverdag
Noen etasjer ned igjen snakker vi med barnesykepleierne Marit Follan og Marte Anzjøn sammen med intensivsykepleier Ellen Skjemstad.

De tre sykepleierne på Barn intensiv forklarer at jobben med alvorlige syke eller hardt skadde barn og ungdom ofte handler om å fokusere på det positive. Selv i tilfeller der man vet situasjonen kan ende med døden.
– Mye av jobben handler om å få frem det friske i barnet, helt til the bitter end. Det er noe med å ikke ta fra dem håpet, selv om det ser mørkt ut, sier Marit Follan.
– Selv om det ligger barn her med alvorlig sykdom eller harde skader, etterstreber vi å sørge for å få noe dagligdags og meningsfylt inn i hverdagen. Blant annet hadde vi for ikke så lenge siden et barn som gikk mot slutten av livet, men likevel kom det en lærer opp for å hjelpe med leksene.

Det samme poengterer de ansatte ved Barn 4, en avdeling der barn ofte kan være i lange perioder.
– Det er veldig viktig å opprettholde det friske i barnet, både for barnet selv, oss ansatte og de pårørende, sier Ann Karin Mosand.

Lange og tunge prosesser
De ansatte ved Nyfødt intensiv, Barn 4 og Barn intensiv, jobber i team med både sykepleiere og leger når de behandler pasientene med de alvorligste skadende eller sykdommene. Det er viktig for alle involverte at beslutninger og vurderinger taes i samråd.
– Vi er flinke til å kommunisere underveis. Det er viktig at vi stopper opp og planlegger forløpet videre, og at alle mulige løsninger blir nøye vurdert. Avslutning av behandling er en tung prosess. På vår avdeling har vi god kommunikasjon og ett tett samarbeid mellom lege og sykepleier når barn dør. Dette bidrar til at en utfordrende arbeidsoppgave, for lege og sykepleier, føles lettere å håndtere, forklarer Tone Alsvik ved Nyfødt intensiv.

Å jobbe tett på små barn og ungdom med alvorlig sykdom og skade, bringer de ansatte ved de tre barneavdelingene nærme hverandre. Ansatte ved Barn 4, Barn intensiv og Nyfødt intensiv forteller om et arbeidsmiljø der samtalene og diskusjonene er viktige. Dette gjelder ikke minst når alvorlige beslutninger skal taes, men det gjelder også når det handler om å ta vare på hverandre i jobbhverdagen. Debrifing er derfor et sentralt element.
– Ved dødsfall samler vi hele teamet til debrifing. Her får alle snakke om sin egen opplevelse, og vi går gjennom måten vi jobbet på og hva som eventuelt kunne vært gjort annerledes, sier Tine Halvas-Svendsen.

Som ved Nyfødt intensiv, er praten og åpenheten blant de ansatte viktig på Barn 4, både det som er planlagt og det som kommer naturlig av seg selv.
– Jeg tror ikke det hadde gått uten samholdet blant de ansatte, sier Line Rapp Simonsen.
– Til det er det for tungt og intensivt å oppleve at barn og ungdom dør.

Les flere saker i serien «Liv og død ved St. Olav»