Tilbake til livet - med et sjokk

– Dette er en vennlig behandling som hjelper godt for meg. Det ser kanskje skummelt ut, men jeg hadde ikke noe ubehag denne gangen heller, sier han kortfattet, men tydelig og velvillig.
66-åringen er den andre av dagens pasienter fra Østmarka som får såkalt ECT ved St. Olavs Hospital. Mannen har vært svært alvorlig deprimert, og psykiaterne er derfor ikke i tvil om at elektrosjokk er den rette behandlingformen.

Livreddende terapi
– Pasienter som slutter å spise, mister livsgnisten og utvikler sterke selvmordstanker får tilbud om ECT. Metoden viser seg å ha god effekt for begge kjønn i alle aldre. Men ekstra virkningsfull er den for eldre pasienter. Her kan vi hjelpe ni av ti ut av depresjonen, sier konstituert psykiater Dagfinn Green (lite foto) til Pulsen. I følge Green kan verken samtaleterapi eller medisiner gi så gode resultater ved de alvorligste depresjonene.

– Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale metoden. Det vi gjør her er virkelig livreddende terapi for pasienter som ofte ønsker å dø. Snakk med pasienter, snakk med pårørende! Alle er glade for at vi kan tilby en denne utrolig effektive behandlingen som samtidig er så rask, smertefri og trygg, forteller Green.

– Likevel mener mange det er uetisk, nærmest tortur å påføre pasienter elektrosjokk?

–  Tortur er å la folk være alvorlig deprimert lenger enn nødvendig, mener jeg. Vi blir møtt med mange fordommer og kunnskapsløse forestillinger. Noen skyldes sikkert ordet elektrosjokk som høres dramatisk og farlig ut. Sannheten er at vi benytter svært svak strømstyrke, legger pasienten i full  narkose og kontrollerer spasmer med muskelavslappende midler. Selv snakker jeg om strømbehandling til mine pasienter. Det er mer dekkende.

Glem Gjøkredet
– Men dere framkaller jo krampeanfall ved hjelp av elektrisk sjokk?

– Det gjør vi, men altså på en helt ufarlig måte. Problemet er at ECT blandes sammen med lobotomering og uakseptable inngrep i hjernen, slikt vi ser i filmer som Gjøkredet. Den og  den såkalte antipsykiatrien har ødelagt veldig mye for oss og pasientene.

– Det er vel også et problem at dere ikke nøyaktig vet hvordan behandlingen virker og kanskje heller ikke har full oversikt over de negative sidene?

– Det er gjort mye forskning på ECT de seksti årene behandlingsformen har eksistert. Vi vet at den virker inn på stresshormoner som cortisol. Det er også klart at metoden har effekt på signalsubstanser i hjernen, blant annet serotonin og noradrenalin. Men mye gjenstår før vi har oversikt over hjernens normale funksjoner, og det samme gjelder behandling som fungerer. Vi vet ikke alt om hvordan, men vi ser at den virker. Ellers viser forskningen entydig at ECT ikke skader det kognitive, altså evnen til å tenke. Det er heller aldri påvist hjerneskade. Alle inngrep i medisinen innebærer som kjent en risiko, men ingenting tyder våre pasienter er mer utsatt enn andre. Faktisk har jeg aldri  opplevd en eneste  alvorlig komplikasjon, sier Green.

Fakta om elektrosjokk (ECT)
ECT er forkortelse for elektroconvulsiv terapi (convulsiv = krampe) og tilbys pasienter med alvorlige depresjoner, manier og visse psykoser. Behandlingen er svært effektiv og skjer ved at to elektroder festes til hodet slik at svak strømstyrke nullstiller hjernecellene. Dette gir kortvarig krampeanfall som virker inn på både hormoner og de delene av hjernen som regulerer humøret. ECT er en smertefri og frivillig behandlingsform. Pasientene får kortvarig narkose og muskelavslappende medisin. De sover under det rundt tretti sekunder lange anfallet og våkner etter noen minutter. Det er vanlig med to-tre behandlinger i uka. Alt foregår under kontroll av anestesilege og sykepleier. Psykiater setter strømmen etter bestemte mål for pasientens psykiske og fysiske tilstand. På St. Olavs Hospital (recovery) utføres femten ECT-behandlinger i uka. Sykehuset disponerer ett ECT-apparat, men har økt kapasiteten betydelig i det siste.
Mulige bivirkninger: Kortvarig forvirring etter oppvåkning og forbigående hukommelsestap. Det skjer ingenting med tenkeevnen. Hjerneskade er aldri påvist etter ECT.

Tekst: Knut Hellerud